S01E05 - Jobber jeg ikke burde hatt - og de jeg elsket mot alle odds
Stuepike, makeupartist og krigsreporter - høres ut som starten på en vits, men de har faktisk noe til felles. Og du som har en ADHD-hjerne, vet kanskje allerede hva det er. I denne episoden snakker vi om jobber som gir ro, mening og den typen driv ADHD-hjernen elsker - og hvorfor noen yrker som ser ADHD-vennlige ut, egentlig ikke er det i praksis.
HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY
OK, folkens, her er jeg igjen. Velkommen til Amygdala party, og i dag skal vi snakke om hvilken jobb passer for en ADHD-hjerne. Jeg heter Step og jeg er - forhåpentligvis - en kommende ADHD-coach under utdanning, mens jeg samlet motet til å la meg diagnostisere. Du finner shownotes og tidligere episoder på amygdalaparty.no, og selvsagt på Spotify og Apple podcasts. Følg meg gjerne på min reise gjennom ADHD-landskapet, kanskje du lærer noe, kanskje du kjenner deg igjen.
DOPAMILLA: Spoiler alert - one size does NOT fit all!
Og ja, som Dopamilla sier, det er dessverre ikke slik at man kan si at bare du velger det og det yrket, vil du trives. Alle personer med ADHD er like ulike som alle personer uten ADHD.
Før du sier at du har hatt den samme jobben eller det samme yrket i ørten år og du har tatt en utdanning og selv om det er slitsomt, så skal du holde ut - ja, du kan selvsagt gjøre det for resten av ditt arbeidsliv. Men om du vil få en litt bedre hverdag og kanskje til og med en jobb som fyller deg med energi heller enn tapper deg, vær klar over at det finnes muligheter for de fleste.
DOPAMILLA: Og det er aldri for seint å bytte beite!
Nei, det er det ikke. Ofte vil du faktisk kunne bruke ditt opprinnelige yrke til noe annet, bare du snur perspektivet! Men la oss komme til saken.
Forskere har funnet at det viktigste for at en person med ADHD skal trives på jobb, er evnen til å forme eller finne et arbeidsmiljø som passer med egne behov, ferdigheter og begrensninger. Oversatt til enklere språk: Du trenger en jobb som gir deg en meningsfull dag, lar deg bruke det du er god på, og tar hensyn til det som er vanskelig for deg. Enda enklere sagt: En jobb hvor du kan være deg selv, gjøre det du trives med - og slippe det du mistrives med.
Personlig tror jeg at den ideelle jobben for meg ville vært en evig student. Jeg liker å forstå ting, og jeg liker å fordype meg i ting. Jeg har også tatt flere utdanninger, og de henger ikke alltid helt sammen. Men det er dessverre slik at ingen vil gi meg lønn for å være student, og etter å ha studert ved siden av jobben i en del år, ble jeg også sliten av dobbeltkjøret. Så nå har jeg faktisk ikke tatt en ny utdanning på nesten ti år før jeg nå begynte på ADHD-coach utdanningen. Det føltes litt som å komme hjem.
Men før vi dykker ned i konkrete yrker, må vi snakke kort om noe som påvirker absolutt alt når det gjelder jobb: Nemlig tid og tidsstyring. Jeg skal vie en hel episode til dette neste gang, men jeg må kort nevne det her, fordi det forklarer hvorfor noen jobber fungerer bedre enn andre.
DOPAMILLA: På tide å fokusere her, eller?
Ja, det er det Dopamilla. I tidligere episoder snakket vi om hyperfokus og nevrodivergent tankegang, som kan være nyttig i en jobbsammenheng. Men jeg føler at vi må også si noe om tidsstyring, siden den til de grader henger sammen med det å håndtere å ha en jobb.
La meg fortelle en liten historie som gir deg et pekepinn på hvorfor tidsstyring kan være en utfordring -- og hvordan det henger sammen med dagens tema.
I min aller første jobb hadde jeg en viktig rolle. Jeg var en av de to personene som hadde ansvar for nøkkelen til hvelvet i en bank. Med andre ord - banken åpnet ikke om jeg ikke var til stedet ved åpningstidspunktet. Banken åpnet klokka 7.
Så, hva tror du skjedde?
Ja, jeg har jobbet hardt, faktisk jævla hardt for å komme tidsnok. Jeg visste når jeg måtte være der, jeg hadde beregnet tiden det tok å komme dit. Jeg satte på vekkeklokke, og gjerne ikke bare en, men to. Jeg er jo naturlig B-menneske og å stå opp tidlig har aldri ligget naturlig for meg. Jeg beregnet tiden det tok å våkne, dusje, kle på seg og spise.
Det er den metoden som fungerer for meg - jeg visualiserer alt som må gjøres. Jeg deler alt jeg skal gjøre før jeg skal være et sted i små biter. Så bestemmer jeg hvor lang tid disse bitene tar, før jeg legger dem sammen til en tidsperiode.
Så vet jeg at jeg skal være et sted klokka 7, og la oss si at alt det jeg måtte gjøre før jeg kom dit, inkludert reisetiden tok en time. Da visste jeg at jeg måtte stå opp kl 6. Det vil si at jeg satte vekkeklokka på kvart på seks, noen ganger enda tidligere.
Når jeg skal rekke noe, er det som om jeg er en idrettsutøver med stoppeklokke i hånda og et team som roper split-tider: "Du brukte tre minutter på å tørke deg -- kan du dra det ned til to og et halvt?" "Frokost? Kanskje du dropper den helt -- du har jo vondt i magen av stress uansett. Ja, du sparer minst 10 minutter på det! Så syns jeg du kan droppe å ta buss, den kan komme for seint. Og la oss være ærlige, her i Norge vil den helt sikkert komme for seint. Så du bør ta en tidligere buss.
Og så, til slutt ender jeg opp med en logistikkplan, inkludert detaljert tidsstyring som kan ligne planlegging av et bankran (pun not intended). Høres det kjent ut?
Merkelig nok har jeg faktisk klart å komme i tide de fleste gangene, men den kraften jeg har måttet legge i det, den føles umenneskelig, selv i dag, mer enn tretti år siden. Jeg ble usigelig stresset, så stresset at jeg ble veldig distré og surrete. Jeg husker hvor stressfullt det var å MÅTTE være noe sted i tide. Og jeg syns det ennå. For meg handler det ikke bare om jobb, det er uansett hva jeg skal rekke. Fly, tog, møte. Jeg legger alltid inn ekstra marginer for ikke å komme for sent. Likevel har jeg fått ord på meg å være den som tar tiden som en orientering, ikke fast frist.
DOPAMILLA: Ja, for du later selvsagt bare som om det er morsomt, ikke sant?
Ja, selvsagt gjør jeg det. Jeg vil jo framstå som normal. Men for å gå tilbake til min bankjobb.
Selvsagt skjedde det som ikke skulle skje. En dag forsov jeg meg til jobben i banken. Jeg husker at det var en dag da vi hadde besøk av sjefene fra hovedstaden. Da jeg våknet og så på klokka, var den fem på syv. Bare å gå til jobben tok minst et kvarter. Jeg hadde ikke en sjanse til å rekke åpningstiden klokka syv.
Så med halen mellom beina ringte jeg og sa ifra. Den dag i dag husker jeg den følelsen av å gå inn på banken, hvor kundene sto i kø foran disken og ventet - på meg. Sjefene sto på bakrommet og så på meg. Min sjef, mine kollegaer. Alle, hele banken, ventet på at jeg skulle komme.
Det var en helt grusom følelse. Selv om ingen har sagt noe slemt eller stygt til meg, de fleste spøkte om Tornerose eller sa at det kan skje den beste, følte jeg en uendelig skam. Men jeg unnskyldte meg som om ingenting hadde skjedd, og lo det vekk da noen prøvde å erte meg.
Selvsagt gjorde jeg det.
Jeg klarte å ha denne jobben i rundt to år. Da jeg sluttet, var jeg utmattet. Så utmattet at tanken på en ny jobb føltes helt umulig. Jeg kunne ikke se for meg at jeg måtte forholde meg til et slikt tidspress for resten av livet. Jeg var rett og slett utbrent av dette. Ikke av selve jobben, den likte jeg veldig godt. Men av rammene.
Den gangen visste jeg at dersom jeg måtte ha en slik jobb til, vil det knekke meg. Den tiden fantes det ikke mye flexitid. Jeg hadde valget mellom å sykmelde meg, eller bite det i meg og prøve igjen i en annen jobb.
Og så gjorde jeg noe som reddet meg. Jeg ble nemlig aupair. Det ga meg pusten tilbake -- både som arbeidstaker og som menneske. Selv om dagene hadde en rytme - barnehagen måtte rekkes, barna skulle leveres og hentes, middagen måtte lages og så videre - var det noe helt annet enn å måtte være på jobben klokka syv på slaget. Jeg fikk tid til å puste og være meg selv.
Så, jeg skjønte at jeg ikke kunne ha en jobb med faste tidspunkter. Og før jeg forklarer hvilke jobber som faktisk kan passe, la meg si kort hvorfor tid er så stressende for en ADHD-hjerne.
Det som er ganske fascinerende, er at en ADHD-hjerne har to begrep om tid. Og dette var en åpenbaring for meg, fordi jeg hadde aldri tenkt over det slik.
Det har seg nemlig slik at en ADHD-hjerne har kun to innstillinger når det kommer til tid.
Den ene heter: NÅ
Den andre heter: IKKE NÅ.
DOPAMILLA: Ja, det gjør det jo ganske enkelt. Mye enklere enn i morgen klokka 07.00!
Ja, og det tok meg litt tid å fordøye dette. Det gjorde faktisk det. Men så om du husker hunter/farmer teorien som vi snakket om sist, så er det jo i grunn ganske logisk.
Enten skal du gjøre noe nå: Spore et bytte, finne det, fange det.
Eller så skal du ikke gjøre det, fordi du har ikke funnet noe spor å følge. Alt annet kan vente da til "ikke nå".
Derfor blir det å komme fram på bestemte tidspunkt et forferdelig slit. Fordi hjernen kjemper imot. Den blir tvunget til å planlegge og den blir tvunget til å følge en frist som er uekte. På samme måte som du vet at du ikke kan avtale å møte en hjort kl seks for å bli skutt, slik at du kan sørge for familiens middag, så kan hjernen din se det meningsløse med å befinne seg på en arbeidsplass klokken syv.
Hjorten kommer når den kommer.
Det blir som å be for at regnet skal komme midt i tørketiden. Du kan ikke avtale med regnet at det skal begynne klokken syv. Du kan ikke si: "Kom igjen da, regnet ligger i planen vi har lagt og det skal komme nå." Du kan danse for å be gudene om å være medgjørlige, du kan komme med offergaver, men regnet bryr seg ikke om at du har en avling som trenger vann.
Regnet kommer når det kommer.
Det blir akkurat det samme å forsøke å overbevise ADHD-hjernen. Den lar seg ikke kommandere inn i et tidspunkt. Den kan lokkes, stimuleres, vekkes av interesse. Man kan lage rutiner for å hjelpe seg, man kan overkompensere. Men den lar seg ikke tvinge til å jobbe av seg selv. Til å fungere når du trenger det, på den måten du trenger.
Derfor føles det å måtte være et bestemt sted til et bestemt tidspunkt som et overgrep mot rytmen. Ikke fordi man er uansvarlig eller lat, men fordi man kjemper en kamp mot biologien. Og ADHD-hjernen vet det. Den kjenner det.
Så når du ber den møte opp på en arbeidsplass klokka sju -- føles det som å danse for regnet som aldri kommer. Spesielt på en solskinnsdag.
Dette er altså bakgrunnen for hvorfor faste tidspunkt er så krevende. Og nå som vi forstår det, la oss se på hva det betyr for oss på arbeidsmarkedet. Hvilken jobb passer egentlig en ADHD-hjerne?
DOPAMILLA: Spoiler - det finnes ikke et svar på det spørsmålet!
Nei, det gjør ikke det. Men nå som vi forstår utfordringen med tid, kan vi se på hvilke rammer og hvilke typer jobber som faktisk kan fungere. Og det henger sammen med at forskjeller mellom ADHD er like store som mellom folk uten ADHD. En ting er at noen er den hyperaktive og utadvendte typen, mens andre er mer innadvendte og hyperaktiviteten foregår i hodet. Men det er også store forskjeller ellers. Derfor må du først og fremst kjenne etter - men jeg skal gi deg noen tankerammer å bruke som veiledning.
Så, når det gjelder tid og tidsstyring, hva kan man si er best practice? Generelt sett kan jobber med fast arbeidstid være krevende for personer med ADHD, fordi en tidsbundet struktur kan kollidere med ADHD-hjernens behov for fleksibilitet, variasjon og dopaminstyrt motivasjon. Altså hjernen vår kræsjer, slik jeg kræsjet i møte med å måtte være til stedet på et bestemt tidspunkt. Oppmøtetidspunkt kan skape stress, særlig hvis man må stole på eksterne faktorer som kollektivtransport.
DOPAMILLA: Bor du i stor-Oslo området, er du doomed, med andre ord?
Tja, jeg er i hvertfall ikke noe glad å bli sittende fast i en t-banevogn på ubestemt tid, mens man venter på signal, eller vente på toget som ikke kommer på grunn av materialmangel. Så, fleksibel arbeidstid, prosjektarbeid eller roller der man kan styre tempoet selv er definitivt å foretrekke.
Men, det finnes selvsagt noen unntak. Noen med ADHD trives med faste rammer, spesielt om de har frihet til å utnytte tiden innenfor rammen. Fordi det handler ofte om grad av kontroll mer enn om tidspunktet i seg selv. Hvis man får velge når og hvordan man jobber, øker mestringsfølelsen.
DOPAMILLA: Å være sin egen sjef med andre ord?
Tja, ja, Dopamilla, det KAN være en god løsning for en ADHD-hjerne. Mange gründere er nettopp det - rastløse, men meget oppfinnsomme hjerner som klekker en ide etter den andre, og som klarer å sette den i livet. Den enorme interessen - hyperfokusen - kan være super drivkraft. Du har en varierende arbeidsdag og ingen vil mase på at du kommer for seint. Tvert imot, du kan jobbe når du måtte ønske. La oss være ærlige - det er nok større sjanse for at du vil jobbe for mye enn for lite, er det ikke det?
Men, som flere forskere påpeker, ADHD-hjernen kan kjede seg raskt når man kommer over i driftsfasen og rutinene. Så skal du ha egen bedrift, sørg for å ha med deg en som har en bonde-hjerne. Og jeg mener dette i lys av jeger-bonde teorien til Thom Hartmann som vi snakket om sist. En rolig bonde, som liker rutine og sørger for at momsen blir levert når den skal leveres, som husker å lage avtaler og få signaturer, som passer på annonseringen løper, at kundene får nyhetsbrev - ja, generelt gjør de oppgavene som en ADHD-hjerne oppfatter som kjedelig rutine, DA kan det bli gull av egen bedrift. Eller så kan du selvsagt selge firmaet når du kommer over i produksjonsfasen - så har sikkert hjernen din to eller fem ideer til å starte noe nytt, eller?
Så, rammene som gir oss frihet er viktige. Men også variasjon i oppgavene, skiftende fokus eller dybde kan være med på å gjøre jobben interessant. Å kunne fordype seg i noe, å kunne ha forskjellige oppgaver som varierer, og oppgaver man liker å løse kan være viktige premisser.
Høyt tempo er noe mange med ADHD trives i, eller i det minste tydelige deadlines. Og da snakker jeg om deadlines i overskuelig framtid - ikke tre år framover. Korte frister funker best. Kreativitet og problemløsning er som vann for fisken om du har en ADHD-hjerne, og lite byråkrati gir deg rom til å være deg selv og slippe kreativiteten løs.
Det er forholdsvis lett å få til om man er sin egen sjef, men ikke alle ønsker denne friheten det gir - fordi med friheten kommer selvsagt også ansvaret. Så la oss se på noen yrker som kan passe for deg.
DOPAMILLA: Ja, nå er jeg spent. Jeg lurer på om jeg kan bli kosmonaut.
Ja, Dopamilla, det tror helst ikke. Da måtte du kunne fokusere LITT mer stabilt. Men, vi snakket tidligere om at mange med ADHD er supereffektive i kriser. Personlig har jeg hatt jobber hvor det har oppstått forskjellige kriser og jeg ELSKET det! Der hvor kollegaene satt med store øyne og så generelt skrekkslagne ut, følte jeg at noe blomstret i meg. ENDELIG noe ordentlig å ta tak i! La oss rulle opp ermene og fikse dette, er dere klare?!
At hjernen kan slås på under krise og man blir fryktelig effektiv, fordi man blir rolig og håndterer utfordringen saklig, og tar raske avgjørelser som kan redde liv, gjør at mange med ADHD trives i yrker som ambulansesjåfør eller førstehjelps-telefon. Andre er brannmenn eller politi. Eller leger og sykepleiere på akutten.
Det er faktisk slik at man fokuserer bedre under krisen, så slå den!
DOPAMILLA: Du kan også bli talsmann i det hvite hus, for eksempel!
Ja, og journalister og tv-reportere faller også i denne kategorien, spesielt om det gjelder å jage breaking news eller rapportere fra et krigsherjet land, og om du er den typen som tåler beredskapstekning. Men også kundeservice i krisesituasjoner kan fungere for noen, særlig når det gjelder å roe ned paniske kunder og løse problemer på direkten. IT-sikkerhet passer for de mer teknisk orienterte -- der du må tenke raskt, handle presist og stoppe angrep før de sprer seg.
Felles for disse yrkene er at du må holde hodet kaldt og handle raskt og effektivt -- men uten å ha lange perioder der ingenting skjer. Det er drepen. ADHD-hjernen trenger puls, ikke pause. Den trenger utfordring, ikke ventetid. På den andre siden trenger du støtte -- både teknisk og emosjonelt -- for å bearbeide det du opplever.
Så, det var kriseyrker. Men kaos og adrenalin er ikke den eneste veien til en jobb som fungerer. Mange med ADHD trives nemlig også i kreative eller fysiske yrker -- der man får bruke fantasien, skape noe nytt, og jobbe med kroppen eller sansene. Der rammene er fleksible og man kan bruke hjernen til å tenke noe nytt. I denne kategorien finner vi alle mulige kunstnere, musikere, designere, fotografer - men også SoMe-produsenter og skuespillere. Frisører og turguider. Men du trenger ikke være en Picasso - også som advokat eller UX-designer vil du kunne ha ADHD-vennlige jobber.
Om det er et yrke hvor du får brukt hendene eller kroppen, er det ofte enda bedre. En gartner eller landskapsarkitekt. En kokk eller konditør. En snekker eller møbelsnekker. En interiørdesigner eller makeupartist og tryllekunstner. Men man kan også være en utmerket selger.
Dette er yrker hvor man styrer dagen selv, og hvor man får se resultater av arbeidet sitt. Bare rammene er riktige.
DOPAMILLA: Så jeg kunne blitt en spion!
Ja, Dopamilla, du kunne kanskje blitt spion eller privatdetektiv. Tenk det! Og vet du hva? Ironisk nok kan bondeyrket være perfekt for en ADHD-hjerne.
DOPAMILLA: Hæ? Men det er jo rutiner og rapportering til Mattilsynet og venting på avlingen...
Ja, men det er også frihet. Du styrer dagen selv, du får brukt kroppen, og du får variasjon. Mange med ADHD trives med fysisk arbeid, tydelige resultater og kontakt med naturen. Og hvis du har en "bonde-hjerne" ved din side som tar seg av papirarbeidet -- da kan det faktisk bli gull.
Vi har snakket om krise, kreativitet og fysisk arbeid. Men det å velge passende yrke handler også om noe annet, noe dypere. Nemlig om mening - en jobb som får deg til å føle deg bra fordi den gir deg mulighet til å bidra for at andre skal ha det bra. Det bringer oss til en annen type yrke som mange med ADHD faktisk trives i, selv om de ofte har faste rammer: Omsorgsyrker og pedagoger.
DOPAMILLA: Hæ? Men det er jo timeplan og møter og klasserom og...
Ja, men hør her: Læreryrket gir deg variasjon -- ingen dag er lik. Du får bruke stemmen, kroppen, kreativiteten. Du får formidle, improvisere, og du får se direkte respons.
Mange lærere med ADHD sier at de elsker å undervise -- men det er mindre overraskende at de hater papirarbeidet. Så hvis du vurderer læreryrket, tenk på hvilken type lærer du vil være. Kanskje du trives best i praktiske fag, eller som spesialpedagog, eller som kursleder i voksenopplæring. Eller som foredragsholder eller mental trener. Det gir oss en mening og det er selvbelønnende å hjelpe andre.
Du husker episode 2 av podkasten? Den hvor vi snakket om RSD, altså negativitetsradaren som gjør oss veldig sårbare for negativitet? Denne radaren gjør også noe fantastisk - den er ekstremt finstemt radar for andres følelser. Du merker stemninger, du leser ansikter, du kjenner urettferdighet i kroppen.
Denne radaren gir oss dermed utmerket verktøy for å se hvordan enkelte i klassen har det på ordentlig og gi støtte der det trengs - uten at noen andre har merket noe. Det gjør deg utstyrt til å lede en klasse på en måte hvor alle blir ivaretatt på en måte en "normal" hjerne kan misunne deg!
DOPAMILLA: Du er som en følelsesdetektor på høygir!
Ja, og det gjør deg ofte til en trygg havn for andre. Derfor trives mange med ADHD i yrker som handler om å hjelpe, støtte og se mennesker. Sykepleier, miljøterapeut, spesialpedagog, barnevern, sosialarbeider, veileder, coach -- eller lærer, som vi snakket om.
Disse yrkene har ofte variasjon, menneskelig kontakt, og mening. Du får bruke empati som en styrke, og du får se direkte effekt av det du gjør. Men -- og dette er viktig -- du må passe på at du ikke brenner ut. For den samme sensitiviteten som gjør deg god, kan også gjøre deg sårbar.
DOPAMILLA: Så du trenger pauser, grenser og kollegaer som skjønner deg?
Nettopp. Og en jobb der du får være deg selv -- ikke en robot som skal følge skjemaer og ignorere følelser.
Nå har vi snakket om høyt tempo, kreativitet og meningsfullt arbeid. Men så må jeg fortelle deg om noe som kanskje virker helt motsatt - og som viser hvor forskjellige vi med ADHD faktisk er. Jeg har hatt sommerjobb som stuepike og jeg har jobbet med å pakke pakker på et lager. Begge disse yrkene var faktisk helt FANTASTISKE for meg - og det er viktig at jeg sier "for meg", fordi dette er absolutt ikke for alle med ADHD. Mange vil synes slike jobber er dødsens kjedelige og helt energitappende. Men for meg? Gull. Kan du tippe hvorfor?
Ja, for det første fordi jeg var ferdig når jeg var ferdig. To minutter etter at jeg var ute av jobben, trengte jeg ikke å tenke på den. De kreative yrkene som vi snakket om kan føre til at hjernen min henger seg opp - den klarer ikke å se at arbeidstiden er over, så den spinner ufortrødent videre selv om jeg prøver å spise middag eller slappe av med en serie på netflix. Hva om vi gjorde slik? kan det plutselig poppe opp i hodet mitt? Så sitter jeg der og jobber uten at jeg hadde noen planer om å gjøre det. Jeg skal jo bare skrive ned noe, og jeg skal jo bare gjøre denne ene lille tingen.
DOPAMILLA: Ja, vi vet hvordan det går. Tre timer senere sitter du der ennå.
Ja, det er selvsagt faren med det. Men det er en enda viktigere årsak til hvorfor jeg trivdes i disse rollene. Jeg kunne la tankene vandre. Jeg kunne høre på podkast eller en bok. Hjernen min var på SPA! Rutinejobber kan nemlig fungere som fristed. Ikke fordi man vil sluntre unna -- men fordi man trenger et sted der hjernen får hvile.
Dette bryter med stereotypien om at ADHD-hjernen alltid trenger kaos og kreativitet. Noen av oss trenger pause fra tankekjøret. Spesielt hvis man har et rikt eller krevende liv utenfor jobben, kan en mentalt enkel jobb være det som gjør at man faktisk fungerer bedre -- både på jobb og hjemme.
Og vet du hva? Det kan faktisk være en måte å unngå sykemelding på.
Hvis du står midt i en livskrise -- sykdom i familien, samlivsbrudd, eller bare en periode der hjernen går på høygir -- så kan det å be om å bli flyttet til en annen type jobb være en smart løsning. Eller leie inn hjelp hvis du jobber for deg selv.
Ikke fordi du ikke vil bidra, men fordi du trenger en jobb som gir deg rom til å fungere.
Det er ikke flukt -- det er strategisk selvomsorg. Og det kan være forskjellen på å stå i jobb eller å måtte melde pass og sykmelde seg.
Jeg vil tippe at det gjelder flere, ikke bare ADHD-personer, eller hva tenker du? Jeg ville definitivt hatt godt av en slik jobb etter å ha blitt utslitt av tidskjøret i banken.
DOPAMILLA: Du må ikke glemme at vi ser jo ting!
Ja, nå glemte jeg nesten en av superkraftene våre – bra at du sier ifra, Dopamilla. Når du sier at vi ser ting, så mener du selvsagt ikke at vi er synske med ADHD – men at vi har en intuitiv evne til å se mønstre og oppdage feil. Spesielt når det er visuelt, rytmisk eller logisk. Da kan man nesten framstå som synsk. Bare nesten.
Det er derfor noen av oss trives som brukersnitt-testere, kvalitetsanalytikere – eller til og med etterretningsanalytikere.
Da jeg jobbet i bank, var jeg faktisk ganske god på å avsløre falske pengesedler. Det handlet ofte om ørsmå detaljer som skilte en ekte seddel fra en falsk. Pluss at det var skikkelig spennende å avsløre skurker, selvsagt!
Det som er fascinerende, er at mange med ADHD ser når noe ikke stemmer – selv om vi ikke alltid kan forklare hvordan vi vet det. Vi er kanskje ikke alltid best på å fylle ut skjemaer eller følge oppskrifter – men vi fanger opp når noe er skeivt, ulogisk eller rett og slett off.
Og for noen yrker? Det er gull.
DOPAMILLA: Ikke glem læring!
En ting man ikke bør undervurdere -- og som mange arbeidsgivere faktisk tilbyr -- er muligheten til å lære og utvikle seg. Det gir variasjon, mestring og følelsen av at noe nytt skjer. Det kan være kurs man drar på, autorisasjoner man tar, eller bare det å lære et nytt arbeidsverktøy eller dataprogram. For en ADHD-hjerne kan dette være som å få en ny leke -- eller en ny sti å utforske.
Nå har vi snakket mye om hva som kan fungere -- men la oss være ærlige: det finnes også jobber som absolutt ikke passer så godt for en ADHD-hjerne.
DOPAMILLA: Du mener sånne "sitt stille og gjør det samme i åtte timer"-jobber?
Ja, nettopp. La meg være litt mer konkret her, for det er faktisk noen fellestrekk ved jobber som ofte blir problematiske:
For det første: Jobber som krever langvarig, monoton konsentrasjon uten variasjon eller mening. Det kan være arkivar, revisor, eller dataregistrering time etter time. Hjernen vår skriker etter stimuli, og når den ikke får det, begynner den å lete etter det - og da mister vi fokuset.
For det andre: Yrker som krever konstant, uavbrutt konsentrasjon med null toleranse for feil. Flygeleder er et klassisk eksempel. Ett øyeblikks uoppmerksomhet kan få katastrofale følger. Den type press - der man aldri kan slappe av, aldri kan la tankene vandre et sekund - det er ekstremt krevende for en ADHD-hjerne.
For det tredje: Jobber med enorme mengder administrativt arbeid og byråkrati. Selv om selve jobben kan være interessant, kan systemet rundt gjøre den uutholdelig. Tenk lærer som elsker å undervise, men som drukner i rapportskriving og dokumentasjon. Eller en fagperson i det offentlige som i stedet for å bruke sin fagkompetanse må lage planer og budsjetter. Eller en sykepleier som brenner for pasientarbeid, men som bruker halve dagen på rapporter og kvalitetssikringsskjemaer.
Og for det fjerde: Åpent kontorlandskap uten mulighet for å trekke seg tilbake. Mange med ADHD er ekstremt sensitive for sansestimuli - støy, bevegelse, lukt. Et kontor med 50 mennesker, konstant prat og telefoner som ringer kan være rent helvete, selv om selve arbeidsoppgavene hadde vært fine.
DOPAMILLA: Nei, for all del det høres jo ... litt krevende ut.
Men som jeg sa innledningsvis - det finnes ikke én fasit. Kanskje du faktisk HAR en jobb som revisor og trives utmerket fordi du har fleksibel arbeidstid, får jobbe hjemmefra, og har en sjef som skjønner at du jobber best i korte, intensive bolker. Eller kanskje du er flygeleder og elsker presset fordi du får nok stimuli, og fordi du har utviklet systemer som fungerer for deg.
DOPAMILLA: Så det er ikke jobben som er problemet – det er jobben uten tilpasning?
Akkurat. En jobb som passer perfekt for én ADHD-hjerne, kan være et mareritt for en annen. Det handler om grad av frihet, variasjon, mening og støtte. Det handler om å finne en jobb som lar deg være deg selv – og slippe det du mistrives med.
Så når du vurderer en jobb – ikke bare spør “hva skal jeg gjøre?”
Spør også: “Hvordan får jeg lov til å gjøre det?”
Det er der forskjellen ligger.
Personlig har jeg en litt rar hobby – jeg liker å lese jobbannonser og se for meg hvordan det er å jobbe i den bedriften. Ofte ser man allerede i teksten at dette ikke er et sted for meg. Har du lagt merke til det? Hvilken tone annonsen har, hvordan oppgavene formuleres, hvor realistiske forventningene er, hvordan bedriften beskrives – alt dette røper ganske mye. Så jeg vil anbefale å ha radaren på allerede på søkertidspunktet.
DOPAMILLA: Du mener vi skal lese mellom linjene?
Ja – og kjenne etter: Får jeg lyst til å være meg her?
Neste gang skal vi ta et skikkelig dypdykk i tid og tidsstyring -- hvorfor klokka føles som en fiende, hvorfor vi alltid tror vi har mer tid enn vi har, og hvorfor det er så lett å tro at man har god tid, helt til man plutselig ikke har det.
I mellomtiden -- hvilke jobber har du trivdes i, og hvorfor? Kanskje du oppdager noe nytt om deg selv, bare ved å tenke på det. Hvilke oppgaver ga deg energi? Hvilke tappet deg? Hva var det med rammene som fungerte - eller ikke fungerte?